Brunkløver

21. juni 2014, Nykirke

Trifolium spadiceum
Erteblomstfamilien
20-35 cm
Juni-august

Min mor blukket denne lille blomsten da hun og jeg var ute på luftetur. Vi kunne ikke huske å ha sett den før. Den stod i en lett fuktig grøftekant mellom rød- og hvitkløver.

Bladene står tre sammen akkurat som kløverblomster, men denne har ikke stilker. Bladene elliptiske, men litt bredere innerst enn ytterst. Blomstene kjennes ut som tørkede blomster. De er brune med en fin, gul topp.

Det skjer rett som det er, at jeg ser en plante jeg aldri har lagt merke til før, men denne var noe for seg selv. Vi fant den ikke i noen av våre plantebøker. Til sist endte jeg opp med å legge et spørsmål inn på "Spør en biolog".  Der fikk jeg raskt svar. Dette er en brunkløver og er en sjelden art. Et søk på internett viste at brunkløver sredte seg til Finland via kvegdrift fra øst. Arten har hatt tilbakegang og er nå en truet art regionalt.

Ikke rart vi ikke kjente den igjen!

Bukkeblad

Menyanthes trifoliata
Bukkebladfamilien
15-30 cm
Juni-juli

Bukkeblad overrasket meg. Jeg måtte vasse litt ut et skogstjern for å ta bilde av den og først da så jeg hvor fin den er med sine hårete blomster som er hvite på innsiden og rosa på utsiden.

For å sikre krysspollinering har noen blomster lange grifler og korte pollenbærere, mens på andre er det motsatt. På gunstige steder kan den spre seg ved hjelp av undervannsskudd.

Bladene er trekoplede og vokser fra slirer inn mot stengelen. Det latinske navnet trifoliata betyr trebladet, mens menyanthes er et gammelt gresk navn på vannplante.

Sverdlilje

31. mai 2014, Borrevannet

Iris pseudacorus Sverdliljefamilien
50-100 cm
Juni-juli

Sverdliljen er dronningen i sumpen. Den trives i sumper, strandbredder og grøfter. Egentlig ligner den hageplanten iris, men sverdliljen er en villplante og det har den vært siden oldtiden. Iris er i mange farger, men sverdliljen er sterkt gul og bare det. Blomstene har tre store og tre små gule kronblad.

31. mai 2014, Borrevannet

Sverdlilje har navnet sitt fra bladene som er 2-3 cm brede, lange og sverdformet. Bladene har dessuten en opphøyet midtnerve. I gammel tid het planten mækje som ligner på det gammelnorske mækir som betyr sverd. Nå er navnet oversatt til moderne språk.

Sverdlilje har en krypende jordstengel som gjør at den ofte kan ha store bestander.

Tannrot

18. mai 2014, Løvøya

Cardamine bulbifera
Korsblomstfamilien
30-80 cm
Mai - juni

Tannrot er en morsom plante. I bladhjørnene sitter det noen store brune/brunfiolette yngleknopper. Den får sjelden modne frø. Spredningsevnen er dårlig. Yngleknoppene har kort levetid og er en ukjønnet formeringsform, dvs. at pollinering (og dermed blomstene) ikke har noen hensikt.

Tannrot er en ganske sjelden art. Områder med tannrot er ofte gamle og veletablerte. Den vokser i kalkrike edelløvskoger. De forekomstene vi har, er ofte gamle. Hvis trærne hogges slik at mer lys slippes ned, gror kratt opp og kveler tannroten.

De øverste bladene er enkle, mens de nederste består av fem finner.

Vårorkis

2. juni 2013, Veggefjell

Orchis mascula
Marihåndfamilien
20-40 cm
Mai - juni

Vårorkis trives i et bredt belte langs kysten. Den liker kalk og er et tegn på fruktbar jord.

Jeg synes det er vanskelig å skille orkideer fra hverandre, men vårorkis er tidligst ute.

2. juni 2013, Veggefjell

Blomstene er vanligvis lilla, men kan også være nesten hvite. Blomstene har en stor og bred underleppe som er delt i tre, to spisse "ører" og tre som ligner en liten turban og beskytter pollenbæreren. Sporen stikker bakover og litt oppover. Blomstene er uten mønster, men er hvitere i midten og har du flekker under inngangen til sporen. Bladene er vanligvis helt grønne på våre kanter, men kan ha flekker.

De lukter vondt. Så selv om de er nydelige der de står, er det ingen god ide å plukke dem og ta dem med hjem.

Kantkonvall

2. juni 2013, Veggefjell

Polygonatum odoratum
Liljefamilien
20-40 cm
Mai - juni

Jeg husker første gang jeg så kantkonvall. Det var på orienteringstur som tenåring. Ved en av postene fant vi en blomst som minnet om en stor liljekonvall. Heldigvis hadde jeg med en florabok og etter en stund fant jeg ut at det var en kantkonvall.

Kantkonvall skiller seg fra storkonvall ved at stengelen er firkantet. Blomstene sitter enkeltvis eller parvis sammen, mens 2-5 blomster sitter sammen i storkonvallen. Blomstene ligner små rør med konstant radius. Blomstene til storkonvallen er tynneste på midten. Bladene til kantkonvallen står parvis oppover, mens de henger parvis utover på storkonvallen. Dessuten skal kantkonvallen lukte og storkonvall ikke lukte.

På Veggefjell står det masse kantkonvall. De liker seg der det er lyst og er ganske hardkjør. På noen øyer i Oslofjorden kan den være ganske så dominerende.

Kantkonvallen får blå bær. Både disse og resten av planten er giftige.

Marianøkleblom

Primula veris

Nøkleblomfamilien

18. mai 2013, Mulåasen naturreservat

10-20 cm
Mai - juni

Marianøkleblom eller Marianøklebånd er egentlig en litt merkelig plante. Gule, nikkende trompeter i enden av grønne, lange begerrør. Bladene er rynkete og litt hårete på begge sider av bladene. Marianøkleblom er en sånn plante som man legger merke til.

Sagnet forteller at Jomfru Maria satt og sydde i himmelen. I fanget hadde hun gullnøklene til himmelporten. Plutselig kom svalen som snappet nøklene til seg, men de var for tunge og datt ned på jorden. Heldigvis så svalen hvor de falt. Den plukket opp nøklene og fløy glad opp til Maria igjen. På stedet der nøklene hadde truffet jorden, vokste det et fint, gyldent nøkkelknippe.

Jeg synes egentlig ikke Marianøkleblom ligner på nøkler, men hver enkelt blomsterkrone ligner visstnok en middelaldersk nøkkel og hele planten ligner nøkkelknippet husfruen bar i beltet.

Pollineringen er litt artig. Hos hver enkelt plante har blomstene enten pollenbærerne festet langt inne i kronrøret mens griffelen er kort, eller langt ute i kronrøret mens griffelen er lang. Insektene Siden pollenbærerne og griffelen ikke modnes samtidig, krysspollineres plantene av insekter etterhvert som de modnes. Når frøene modnes blir stilkene stive slik at frøene kan slynges ut når vinden blåser.